Moritz Nachtstern – falskmyntner i Hitlers konsentrasjonsleirer

"Moritz Nachtstern var efter sitt ufrivillige Tysklandsopphold atter i toppform med en morsom sketsj og sanger på 4-5 forskjellige sprog. Tyskerne har trods gode forsøk ikke greid å ta humøret fra den karen,” kan vi lese i protokollen fra årsmøtet i Hjemmets trykkeriklubb i januar 1946. Bak denne setningen i protokollen ligger det en ytterst dramatisk historie – historien om hvordan den jødiske stereotypøren Moritz Nachtstern ble arrestert, sendt til konsentrasjonsleirer i Polen, Tyskland og Østerrike, og på mirakuløst vis var en av de få norske jødene som overlevde nazistenes grusomheter, og som etter krigen kunne vende tilbake til Norge og til jobben sin på Hjemmets Trykkeri.


Moritz Nachtstern, Arbeiderbladet 1963


Det er to skriftlige kilder til historien om Nachtstern. Den ene er klubbens protokoller som i knappe og nøkterne ordelag forteller at medlemmene ved flere anledninger samlet inn penger for å sende Røde Kors-pakker til sin fengslede kollega, og at klubben opprettet en egen konto med 500 kroner som skulle benyttes til beste for ham. Den andre er en bok om Nachtsterns opplevelser som ble ført i pennen av journalisten Ragnar Arntzen og utgitt i 1949. Det er ingen forbindelse mellom disse to kildene. Protokollene sier naturlig nok ingenting om hva Nachtstern ble utsatt for, og boken forteller ingenting om hvor han jobbet eller hva slags miljø han kom fra før han ble arrestert.

Ved å sammenholde kildene får vi inntrykk av at Nachtstern var langt framme i klubbmedlemmenes bevissthet. Vi forstår at de få tiltakene klubben kunne iverksette var av stor betydning for ham i hans desperate situasjon. Samtidig skjønner vi at det må ha ligget langt utenfor de enkelte medlemmenes fantasi å forestille seg den umenneskelige behandlingen deres kollega ble utsatt for.



I klubbens protokoller møter vi Moritz Nachtstern første gang sommeren 1932. Han hadde da vært ansatt som stereotypør siden våren 1931, og før den tid hadde han jobbet fem år i Dagbladet. For årene som fulgte er det først og fremst på to måter Nachtstern står fram i protokollene. Han var klubbens revisor gjennom flere år, og han hørte med blant dem som skrev sanger og sketsjer som ble framført på klubbens ulike fester – til stor jubel for de øvrige medlemmene. Det kan i parentes bemerkes at festligheter med god mat og drikke og underholdning av klubbens egne medlemmer ble detaljert referert og viet stor plass i protokollene på 1930-tallet.

Da Hitler-Tyskland inntok Norge i april 1940, ble det fra okkupantenes side lagt vekt på at næringsliv og produksjon skulle foregå mest mulig uforstyrret, og de to første krigsårene var da også relativt rolige på Hjemmets Trykkeri. Klubben konsentrerte seg om å løse en del praktiske problemer for medlemmene. Det ble skaffet brensel, satt i gang felles potetdyrking og endog lagt planer om tobakksdyrking.

For Nachtstern fortonet imidlertid situasjonen seg som mer truende. Jødene fikk det stadig vanskeligere. Flere var blitt fengslet, og etter at to jødiske flyktninger i 1942 ble beskyldt for å ha drept en politimann, fryktet Nachtstern represalier og massearrestasjoner. Om høsten overveide han å rømme til Sverige.

Han holdt seg periodevis borte fra hybelleiligheten sin i Brugata 15, og han vurderte fra dag til dag hvorvidt det ville være trygt å dra på jobb. Etter å ha tilbrakt en helg sammen med venner, og blant annet drøftet planer om å flykte, bestemte han seg likevel for å se an situasjonen enda en stund.

Det skulle vise seg å være en skjebnesvanger avgjørelse. Den 25. oktober kom det ordre fra Berlin om at alle mannlige, norske jøder skulle arresteres. Om morgenen mandag den 26. oktober dro Nachtstern innom leiligheten sin for å hente noen saker før han skulle dra på jobb. Da han var på vei ut døra ble han møtt av to politifolk som skjøv ham inn i leiligheten igjen, erklærte at han var arrestert og tvang ham til å skrive under på at han frivillig overdro alle sine eiendeler til Staten.

Deretter ble han fraktet til en kaserne i Kirkeveien, og sammen med en rekke andre jøder ble han kjørt videre til fengselet på Bredtveit under trusler om å bli skutt dersom han vekslet et ord med sine medfanger. Etter to dager ble Nachtstern og de andre fangene sendt til Berg utenfor Tønsberg, der Statspolitiet hadde opprettet en interneringsleir som nå ble tatt i bruk for første gang.

Her ble de satt til lange daglige økter med grøftegraving i kaldt novembervær; den hardhendte og umenneskelige behandlingen som denne leiren etter hvert skulle bli beryktet for, begynte umiddelbart. Fangene fikk lite og dårlig mat og ble utsatt for trakassering, slag og spark.
Men det skulle bli enda verre. Fire uker senere ble alle jødiske fanger som ikke var gift med norske ”ariske” kvinner fraktet med tog til Oslo. Der ble de tatt om bord i det tyske transportskipet D/S ”Donau”. 532 norske jøder – kvinner og menn, barn og gamle, syke og friske – ble stuet inn i skipet. Av disse var det bare ni som skulle komme tilbake. Ingen kvinner eller barn overlevde den reisen de nå ble sendt ut på.

D/S ”Donau” forlot Oslo den 26. november. Etter en fire dagers hard og kald sjøreise la det overfylte skipet til havn i Stettin. Derfra ble fangene transport videre med tog. I to døgn måtte de holde ut i iskalde, stappfulle lastevogner uten toaletter og uten å få verken mat eller drikke. Ferden endte i Auschwitz-Birkenau i Polen – den delen av Auschwitz-komplekset der SS-folkene foretok utvelgelser og avgjorde fangenes videre skjebne.

Toget kom fram natt til 1. desember. Kvinnene, barna og noen av de eldre mennene ble kjørt bort i lastebiler, mens de øvrige ble plassert i brakker. Der skulle de sove i murte sementalkover, sju og sju sammen, rett på sementen og uten tepper over. Morgenen etter ble fangene kommandert ut på marsj. Etter en drøy halv mils tur kom de fram til konsentrasjonsleiren Auschwitz der de ble stilt opp i alfabetisk rekkefølge og fikk fangenumre tatovert inn i armen.

Nachtstern forteller at de møtte en eldre fange som til deres store forferdelse fortalte at alle de norske kvinnene og barna var blitt fraktet til gasskamrene og allerede var blitt drept. Sjokket var enormt. En drøy måned tidligere hadde han vært en fri mann blant arbeidskamerater og gode venner. Nå var livet snudd helt på hodet; han var havnet i et ”Himmlersk helvete” omgitt av morderiske fangevoktere og utsultede medfanger.

I tiden som fulgte ble fangene sendt ut på arbeidskommandoer og drev med grøftegraving, sementbæring eller annet tungt arbeid. Matrasjonene var for ingenting å regne. Grov fysisk mishandling hørte til dagens orden. Klærne var dårlige, og de gikk barbent i tresko i vinterværet.

I løpet av den første måneden etter at de var kommet til Polen var en fjerdedel av de norske fangene døde av kulde, sult eller dysenteri. Nachtstern fikk også dysenteri. Han fikk, som mange av de andre, plagsomme byller på kroppen, og hadde problemer med lammelser i den ene underarmen. I en situasjon hvor det å være arbeidsdyktig var avgjørende for muligheten til å overleve til neste dag, fryktet han at han ikke hadde lenge igjen. Redningen skulle bli hans fagutdannelse. Etter en hel dag der han med slag og spark ble tvunget til å småløpe med 50-kilos sementsekker som skulle stables opp til taket i et skur, fikk han beskjed om at han skulle sendes vekk fra Auschwitz og overføres til et trykkeri.

Etter å ha opplevd fornedrelse og trakassering, etter å ha sett hvor umenneskelig fangevokterne kunne være, og etter å ha erfart hvordan den ekstreme situasjonen de befant seg i også kunne sette grupper av fanger opp mot hverandre – ja endog se fanger slå hverandre i hjel, begynte en ny fase i Nachtsterns fangeliv.

Sammen med en del andre jøder med ulike former for grafisk utdannelse ble han sendt til Berlin, og deretter til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der ble de innlosjert i blokk 19 – en hemmelighetsfull og sterkt bevoktet bygning som ga inntrykk av at det her foregikk noe helt spesielt.

Behandlingen de fikk var også annerledes enn han var blitt vant til. Maten var noe bedre selv om tørt brød og vassen suppe fortsatt utgjorde hoveddietten, klærne var i det minste hele, og de fikk både matfat, håndkle og såpe. De ble veid, og Nachtstern kunne konstatere at han i løpet av drøyt fire måneders fangenskap hadde gått ned fra 71 til 48 kilo. Fangene forundret seg selvsagt over hva som kunne være årsaken til denne endringen. Hva var det de tyske makthaverne produserte på dette trykkeriet, og som var så viktig at også jøder fikk en tilnærmet menneskelig behandling?

Svaret kom definitivt som en overraskelse både på Nachtstern og hans medfanger. Deres nye oppgave var å produsere engelske pundsedler. Ideen var like enkel som den var vanvittig. Storbritannia skulle oversvømmes med falske pundsedler, og hensikten var å framprovosere en inflasjon som ville knekke britenes økonomi.

Ansvaret for oppgaven ble gitt til majoren Bernhard Krüger. Det var utenkelig å pålegge den tyske riksbanken et slikt oppdrag. Krügers løsning var å saumfare alle konsentrasjonsleirene på jakt etter dyktige jødiske fagfolk, og disse ble så fraktet til blokk 19 i Sachsenhausen, der det var blitt opprettet et fullt utstyrt seddeltrykkeri.

At behandlingen var bedre enn i Auschwitz, var ikke ensbetydende med at Nachtstern hadde fått noen lett fangetilværelse. Hverdagene var fortsatt preget av trusler og trakassering, og harde avstraffelser og straffeeksersis for bagatellmessige forhold var daglig kost. Ved flere anledninger opplevde Nachtstern å bli banket opp så kraftig at han ikke var i stand til å reise seg igjen, men måtte bæres i seng. Den viktige forskjellen var at i seddeltrykkeriet representerte fangene en ressurs som SS så det som lønnsomt å holde i live, mens det i Auschwitz var åpenbart at alle fangene ble oppfattet som lett erstattelig arbeidskraft som uansett skulle dø.

Dette innebar samtidig at fangene hele tiden var avhengige av at Berlin fortsatt var interessert i å videreføre seddeltrykkingen. Nachtstern var da også overbevist om at den dagen trykkeriet ble nedlagt, ville neste stopp være gasskammeret.

I den både fysisk og psykisk ekstreme situasjonen Moritz Nachtstern hadde havnet, ble det umåtelig viktig for ham å forsøke å få kontakt med venner og kjente i Norge. Etter noen måneder i Sachsenhausen fikk han lov til å skrive brev til en venn i Oslo, og etter hvert fikk han både svar og Røde Kors-pakker.

Vi ser av klubbprotokollene at klubbstyret på Hjemmets trykkeri vedtok å sende en Røde Kors-pakke i mars 1943, og at klubben også senere sendte flere pakker. I boken om Nachtsterns opplevelser i tysk fangenskap blir disse pakkene viet stor oppmerksomhet.
En grunn til dette var den betydningen disse pakkene hadde for Nachtstern – ikke først og fremst på grunn av innholdet – men fordi de representerte et bevis på at han ikke var glemt, og at det var noen hjemme i Norge som var opptatt av ham og hans skjebne. En annen grunn var vaktenes grusomme og kyniske beslagleggelse av de sårt tiltrengte matvarene i pakkene.
Nachtstern opplevde at det å få signaler om at en Røde Kors-pakke var på vei, medførte store endringer både i forholdet til medfanger og til fangevoktere. I Sachsenhausen, der det satt mange norske politiske fanger, var disse pakkene et velkjent fenomen. Men det var ytterst sjelden at jødiske fanger fikk slike pakker, og i blokk 19 vakte noe slikt stor oppsikt.
Flere uker før den første pakken ankom, ble Nachtstern behandlet som en prins av andre fanger som håpet de skulle få ta del i godene som var på vei. Men det var også andre som gjerne ville ha en andel av slike varer, som også for den vanlige tysker var vanskelig å få tak i. Da pakken endelig kom, ble Nachtstern kalt inn til de tyske fangevokterne hvor følgende scene utspant seg:

”– Ja, Nachtstern, her ser du pakken din, sa Marok. Du er en heldig gris. Ta en titt nedi den. Ai, ai, far. Kom nærmere så skal du få se på lekre saker og ting.
Det svimlet nesten for meg da jeg så nedi pakken. Der lå en boks tørrmelk, meierismør, marmelade, sardiner, sukker, knekkebrød, ost, sigaretter og sjokolade. Det rykket til i hendene på meg. Marok så det.
– Vent nå litt, min herre. Du har da vel ikke tenkt annet enn å la meg få smake på herlighetene. Har du vel? La meg nå se. Til å begynne med tar jeg disse to sjokoladeplatene.
– Den tredje tar jeg, sa Krebs og forsynte seg.
Slik plukket de til seg til de hadde tømt pakken for tre fjerdedeler av innholdet. Güting var også frampå, men Krebs slo ham hardt over fingrene da han tok til å bli grådig.
Der måtte jeg pent stå og se på at de tre bandittene stjal fra meg. Jeg bet tennene sammen og tidde. Jeg visste at den svakeste protest fra min side, ville resultere i at jeg ikke bare mistet alt i pakken, men fikk juling på toppen.
Marok reiste seg med tyvegodset i armene.
– Resten kan du beholde. Du er vel ikke misfornøyd, hva? Jeg liker ikke trynet ditt nå.
– På ingen måte, sa jeg og så ham inn i øynene. Jeg forsto så inderlig godt at han ønsket jeg skulle gi ham en sjanse til å dra til meg og ta resten av pakken med seg.”

Neste gang det kom en Røde Kors-pakke gikk det enda verre. I tiden før pakken kom ble Nachtstern gjentatte ganger utsatt for provokasjoner og overgrep fra brakkesjefen – en jødisk fange som hadde skaffet seg privilegier og en maktposisjon som han benyttet seg av. Han forsto at hensikten var å framprovosere en reaksjon slik at brakkesjefen kunne melde ham til de tyske fangevokterne.

Som disiplinærstraff ville da pakken blitt inndratt og delt mellom brakkesjefen og vokterne. Selv om Nachtstern ikke lot seg provosere, gikk det som han fryktet. Han ble innkalt til vaktrommet og fikk se pakken som var kommet. Deretter ble han slått med en pisk i ansiktet og fikk beskjed om at pakken var inndratt fordi han hadde vært uforskammet mot brakkesjefen.

Til tross for slike erfaringer oppfattet han pakkene som et viktig lyspunkt i en avsindig hverdag. Bare det å se pakken med norske stempler var av stor betydning, fordi det viste at det fantes noen utenfor som brydde seg. Senere oppdaget Nachtstern at det var sendt flere pakker til ham som ble beslaglagt uten at han overhodet fikk kjennskap til at de var kommet. Men det kom også pakker der han fikk beholde mesteparten av innholdet. Dette hadde både sammenheng med at vokterne i varierende grad fulgte det tyske regelverket om at Røde Kors-pakker ikke skulle konfiskeres, og at enkelte voktere etter hvert som krigen nærmet seg slutten begynte å opptre mer humant for å pynte på sitt eget ettermæle.

Berlins etterspørsel etter pundsedler var økende, og formålet med produksjonen endret seg nok underveis. Sannsynligvis ble finansiering av krigsmaskineriet og etter hvert også personlig berikelse – særlig for offiserer som planla flukt fra et nederlagsdømt Tyskland – viktigere enn ideen om å skape hyperinflasjon i England.

I ettertid er det blitt kjent at pengene ble brukt til å betale spioner og agenter, og at enkelte SS-offiserer brukte falske pundsedler til å kjøpe opp store eiendommer i Sveits og Spania. For å øke produksjonstempoet ble virksomheten utvidet. En ny blokk i Sachsenhausen ble tatt i bruk, og flere jødiske fanger ble ”plukket ut av gasskammerkøen i Auschwitz”, som Nachtstern uttrykte det, og rekruttert til seddelproduksjonen og en del annet forfalskningsarbeid som ble utført. I 1944 besto arbeidsstokken av over hundre fagfolk som jobbet to skift for å tilfredsstille etterspørselen, og til tider lå det flere milliarder pund på lager.

Da de allierte styrkene hadde gått i land i Frankrike og var begynt å rykke østover, og etter at bombingen over Berlin og andre tyske byer var blitt stadig mer intens, fryktet de jødiske fangene at seddeltrykkeriet ville bli nedlagt. Etter lengre tids arbeid hadde de imidlertid klart å framstille en falsk femtidollarseddel av høy kvalitet, og dermed ble det bestemt at hele trykkeriet skulle flyttes til et tryggere sted.

Maskiner og utstyr ble pakket ned, og fangene ble stuet sammen i godsvogner. Deretter bar det i vei til Tsjekkoslovakia. Etter en reise på 80 mil, som tok fem døgn på grunn av ødeleggelsene den allierte bombingen hadde påført skinnegangen, kom de fram til konsentrasjonsleiren Mauthausen. Der ble det gjort et fånyttes forsøk på å bygge opp seddeltrykkeriet, før alt utstyret på nytt ble lastet inn i togvogner og fraktet til en fangeleir i den østerrikske byen Rdel Zipf. Her kom produksjonen i gang igjen.

Det skulle imidlertid ikke vare så lenge. Amerikanske fly fløy stadig over leiren, og det var åpenbart at de allierte styrkene var like i nærheten. En dag kom beskjeden om at virksomheten skulle avvikles. Nachtstern og medfangene hans fikk ordre om å brenne alle pengesedler som var igjen, før de ble flyttet på nytt – nå til den østerrikske konsentrasjonsleiren Ebensee.
På dette tidspunket var vaktmannskapet i fangeleirene i ferd med å gå i oppløsning. Offiserene fjernet SS-merkene fra uniformene sine eller skiftet til sivile klær og flyktet. Noen av dem fikk med seg store mengder pundsedler.

Da amerikanerne kom fram til Ebensee, fant de en leir med 16 000 utmagrede fanger, mens vaktmannskapene var forduftet. Nachtstern forteller at han møtte flere nordmenn i denne leiren. I likhet med mange andre av fangene, var imidlertid noen av nordmennene så ødelagt av sult, sykdom og mishandling at redningen kom for sent.

Moritz Nachtstern ble værende i Ebensee noen dager etter at leiren var befridd, i påvente av at det skulle bli organisert hjemreise for fangene. Sammen med en danske som også hadde produsert pengesedler, fikk han skyss med et fly til København, og en varm junidag i 1945 kom han med båt innover Oslofjorden etter å ha overlevd mer enn to og et halvt år som jødisk fange i Hitlers konsentrasjonsleirer.

Nachtstern begynte i jobben sin igjen høsten 1945. Han hadde fylt 40 år i interneringsleiren på Berg og var ugift da han dro. Etter at han kom tilbake til Norge ble han gift og fikk to barn. Opplevelsene under krigen hadde naturlig nok satt tydelige spor. Nachtstern slet med helsemessige problemer og ble krigsinvalidepensjonist på slutten av 1950-tallet. I årene som fulgte tilbrakte han mye tid på krigsinvalidehjemmet Bæreia utenfor Kongsvinger. I 1969 døde han i en alder av 67 år.

Tor Are Johansen

Kilder

Nachtstern, M. og Arntzen, R: Falskmyntner i blokk 19, Oslo 1995. (Boken ble første gang utgitt i 1949 og kom ut i ny utgave i 1995. Denne artikkelens historie om Moritz Nachtsterns opplevelser i tyske fangeleirer under krigen er i sin helhet basert på denne boken.)

Arbark: Hjemmets grafiske klubbs arkiv.

Samtaler med Sidsel Nachtstern våren 2004.